Må begynne med å si at dette bildet IKKE er av meg.
Her kommer det, et innlegg om kroppens to attributter, puppene. Puppene mine er nå nedgradert til fòringsstasjon. De har luftet seg både på kafé, i bilen og på ammerom i diverse kjøpesenter. Alle mannfolk i familien har sett puppene mine, og vet du hva, det føles helt naturlig.
I disse amme eller ikke diskusjonstider, må jeg slenge meg med på debatten. Norge er i visst på toppen når det kommer til amming, og det syntes jeg er mer enn flott! Melken vi produserer selv, er det beste den lille kan få i seg, dermed er det vel hevet over en hver tvil. Hvis man får det til, bør man amme.
Jeg gruet meg faktisk mer til ammingen enn selve fødselen, og var veldig bekymret for å ikke få det til. Jeg ønsket jo det beste for lille Mari. Det skulle vise seg at ammingen kom til å bli et problem også. Da jeg satt å hylgrein med dype sprekker i begge brystvortene, da var ammingen et problem. At ammingen ble så vond, var fullt og helt min egen feil. Mari sugde ikke helt rett, og jeg lot henne gjøre det. Dermed var det igang.
Etter fire dager hvor brystvortene bare ble verre og verre kom min private ammehjelp, Marielle, til unnsetning. Med veiledning og trøstende ord viste hun meg hva som måtte gjøres. Likevel tok det tre uker før ammingen gikk som en lek, og nå er det nesten så jeg bare kan slenge ut puppene og Mari finner frem helt av seg selv.
Jeg bet altså tennene sammen, grein en god slump, og ammet, selv om det på en måte var vondere enn å føde, og nå er smerten glemt. Takk og lov.
Jeg velger å skrive om dette, for jeg vet at enkelte tror at amming er lett for alle andre enn seg selv, men det er det altså ikke. Det er mange som sliter med ammingen, det er mange som syntes det gjør vondt, og alle blir mer eller mindre sår. Det er så viktig å tørre snakke om sånne ting, og det er like viktig å spørre om hjelp. Jeg sendte mail til Ammehjelpen, hvor jeg fikk et langt og utfyllende svar, og jeg hadde en lang samtale med jordmoren jeg gikk til i forkant av fødselen. Det hjalp, både å sette ord på det, og å få små tips og råd.
Nå er det et nytt problem i puppeverden, jeg har klart å pådra meg tilstoppede melkeganger. Smertefullt? JA! Nå må jeg opp hver tredje time for å pumpe, hver andre på dagtid, slik at jeg ikke får brystbetennelse. Det skal alltid være noe, men jeg gir ikke opp ammingen, og jeg har lite og ingen respekt for folk som ikke ammer fordi de er redd for puppene sine. Tenk som meg, jeg ønsker meg en oppløftning til 40 årsdagen ;o)
Tilslutt, det er ingen skam å ikke amme hvis man ikke får det til. Jeg vet enkelte virkelig prøver, men må svelge kameler og innse at det ikke går, det er HELT greit.
Ha en fin natt.. Nå skal jeg sove litt før Maris lille koldtbord atter en gang skal tømmes..
