Av og til får jeg besøk. Ofte om natten, eller når jeg er sliten. Når du kommer brister hjertet mitt, og jeg fryser, og jeg huttrer, og jeg gråter. Du er ikke velkommen.
Jeg pleier være god på å rydde deg bort. Men ikke om natten. Når du kommer får sjelen sår, jeg skjelver, jeg svetter, jeg brenner, og jeg gråter. Du er ikke velkommen.
Du pleier være borte lenge av gangen. Men nå er du her om natten. Når du kommer svir det i øynene, det tjukner i halsen, det trommer i ørene, og jeg gråter. Du er ikke velkommen.
Du ber meg om å gi opp de gode tankene. Når du er her om natten. Og jeg gjør det eneste jeg kan. Skriver. Og du forsvinner. I saltet, i drømmene, i brannen. Du er ikke velkommen.
19. september 2015
10. april 2015
Insomnia
Det hadde ligget i luften lenge, det var til å ta og føle på, dette fæle som snart skulle hende. Vi visste det begge, at snart skulle det skje, det unevnelige.
Jeg unngikk lenge og si det, de tre små ordene jeg ønsket å høre. Du måtte bare si de først, men det var ordtørke. Jeg sa ingenting. I visshet om utfallet. I visshet om jeg snart ville bli alene. Miste deg, hjemmet mitt, men værst av alt, barnet mitt. Tanken får tårene til å strømme. Jeg orker ikke.
Nyttårsaften ble det klart. Nyttårskysset var tomt for ord. Jeg gikk hjem. Hjertet hamret, hodet dunket. Migrene. Slitne øyne så seg i speile. Jeg sa det høyt. "Det er slutt" .
Jeg la meg. Du ringte. Du kom hjem. Gleden steg. Velger du likevel meg? Du hadde gått hjem til en kompis, festen var avlyst. Du kom hjem. Jeg kjente det stakk. Jeg var ikke førstevalg. Tårene fylte øynene, og jeg visste. Det er slutt.
Jeg ser på klokken. 04.15. Tanker om det som en gang var oss surrer rundt i hodet. Slipper ikke taket. Jeg kjenner på den, sorgen som innimellom griper om meg, klemmer luften ut av meg, og holder. Så slipper den. Og samtidig triller tårene. I den store sengen ligger det bare én. Barnesengen er tom. Det er bare meg. Jeg har ikke migrene lengre.
Jeg unngikk lenge og si det, de tre små ordene jeg ønsket å høre. Du måtte bare si de først, men det var ordtørke. Jeg sa ingenting. I visshet om utfallet. I visshet om jeg snart ville bli alene. Miste deg, hjemmet mitt, men værst av alt, barnet mitt. Tanken får tårene til å strømme. Jeg orker ikke.
Nyttårsaften ble det klart. Nyttårskysset var tomt for ord. Jeg gikk hjem. Hjertet hamret, hodet dunket. Migrene. Slitne øyne så seg i speile. Jeg sa det høyt. "Det er slutt" .
Jeg la meg. Du ringte. Du kom hjem. Gleden steg. Velger du likevel meg? Du hadde gått hjem til en kompis, festen var avlyst. Du kom hjem. Jeg kjente det stakk. Jeg var ikke førstevalg. Tårene fylte øynene, og jeg visste. Det er slutt.
Jeg ser på klokken. 04.15. Tanker om det som en gang var oss surrer rundt i hodet. Slipper ikke taket. Jeg kjenner på den, sorgen som innimellom griper om meg, klemmer luften ut av meg, og holder. Så slipper den. Og samtidig triller tårene. I den store sengen ligger det bare én. Barnesengen er tom. Det er bare meg. Jeg har ikke migrene lengre.
29. mars 2015
Er det lov å banne, bare litt?
Jeg gjør det uansett, banner litt altså! Fy faen! Jeg er så stolt av meg selv!
Vet du hva? Jeg har det faktisk veldig bra om dagene! Det syntes jeg er tipp topp tommel opp. Altså, etter alt å dømme skulle jo livet vært relativt grått og trist, men nei, det er relativt turkist og rosa, litt gult og grønt, fargerikt. (Ja, dette var en liten oppramsing av farger Mari og jeg skal ha i jentehuset).
Altså, siden det relativt udramatiske samlivsbruddet har det skjedd en del. Mari og jeg overtar snart jentehuset vårt, det er vår og all is good. Bare for å avkrefte, det er IKKE noe mann på gang, bare en følelse av selvstendighet, stolthet og generell glede. Livet har for min del ikke alltid vært en dans på roser, så det at jeg klarer meg så bra nå, gjør at jeg blir ekstra glad. Jeg er sterk!
Min livsfilosofi, "Det ordner deg" henger godt sammen med min andre livsfiolosofi "Det går fint", med trykk på ordet "Det". Nå er det så innarbeidet at jeg tror på det, fullt ut. For det gjør faktisk det, det ordner seg og det går fint. Ja vel, så kan det butte i mot, men man gjør noe aktiv selv, går inn for at dette skal jeg klare. Det er nok av de som graver seg ned i sorg og elendighet, bader i selvmedlidenhet og tror at livet er over bare fordi noe er kjipt. Jeg har vært der selv jeg, det var drit! Men nå, nå går det pokker meg bra. På tross av at vinterblekheten er på sitt værste, jeg har hostet og harket i fjorten dager, og jeg hadde noen dager der jeg så ut som jeg var kommet i puberteten igjen, føler jeg meg uforskammet fin! Er ikke det flott?
Livet ser lyst ut syntes jeg. På tross av at jeg på standup var en av de enste som svarte ja på spørsmålet "Er det noen mellom 30 og 40 her?" (Den stakk litt).
Så god påske til alle kjekke, flotte mennesker! Husk, over skyene er himmelen alltid blå, selv om du bor på Vestlandet!
Vet du hva? Jeg har det faktisk veldig bra om dagene! Det syntes jeg er tipp topp tommel opp. Altså, etter alt å dømme skulle jo livet vært relativt grått og trist, men nei, det er relativt turkist og rosa, litt gult og grønt, fargerikt. (Ja, dette var en liten oppramsing av farger Mari og jeg skal ha i jentehuset).
Altså, siden det relativt udramatiske samlivsbruddet har det skjedd en del. Mari og jeg overtar snart jentehuset vårt, det er vår og all is good. Bare for å avkrefte, det er IKKE noe mann på gang, bare en følelse av selvstendighet, stolthet og generell glede. Livet har for min del ikke alltid vært en dans på roser, så det at jeg klarer meg så bra nå, gjør at jeg blir ekstra glad. Jeg er sterk!
Min livsfilosofi, "Det ordner deg" henger godt sammen med min andre livsfiolosofi "Det går fint", med trykk på ordet "Det". Nå er det så innarbeidet at jeg tror på det, fullt ut. For det gjør faktisk det, det ordner seg og det går fint. Ja vel, så kan det butte i mot, men man gjør noe aktiv selv, går inn for at dette skal jeg klare. Det er nok av de som graver seg ned i sorg og elendighet, bader i selvmedlidenhet og tror at livet er over bare fordi noe er kjipt. Jeg har vært der selv jeg, det var drit! Men nå, nå går det pokker meg bra. På tross av at vinterblekheten er på sitt værste, jeg har hostet og harket i fjorten dager, og jeg hadde noen dager der jeg så ut som jeg var kommet i puberteten igjen, føler jeg meg uforskammet fin! Er ikke det flott?
Livet ser lyst ut syntes jeg. På tross av at jeg på standup var en av de enste som svarte ja på spørsmålet "Er det noen mellom 30 og 40 her?" (Den stakk litt).
Så god påske til alle kjekke, flotte mennesker! Husk, over skyene er himmelen alltid blå, selv om du bor på Vestlandet!
21. februar 2015
Men det er mange som har det verre enn meg..
5.januar gikk han jeg bodde med og jeg fra hverandre. Et vennskapelig brudd, av den gode sorten. Ingen krangling, ingen utroskap, ingenting. Ingenting. Mens en den ene ønsker seg et barn til, større hus, og lovnader om en framtid, kan den andre bare tilby det ene, ingenting.
Nå venter nye tider, livet som aleneforeldre, livet med dårlig økonomi, livet med ensomhet? Jeg liker best tosomhet, men jeg vet jeg også trives i mitt eget selskap, endelig. Før var det skummelt å være aleine, nå er det ok + ok + er bedre enn ok -
Nå må jeg blogge, det har jeg ikke gjort på lenge. 2011 sto det på loggen. Har ikke hatt behov. Nå har jeg behov for å være litt offentlig, ekkelt offentlig, for dette poster jeg på fjas etterpå. Jeg trenger å si det høyt, til alle, eller til mange, for alle leser ikke dette. Jeg sier det ikke for sympatien sin del, den vil jeg ikke ha, for da blir det verre, men fordi det hjelper meg til å bevege meg ut av de triste tankene jeg har nå. Det er mange som har det mye verre enn meg. Jeg har det godt, på mange måter.
Så, statusen pr dd er: Boligjakt, lenge leve høye boligpriser og vanskelig for eneforsørgere med barn, diverse søknader til NAV, og hjem og bo på pikerommet, enn så lenge.
Pust med magen, dette går over, om en stund. Det er mange som har det verre enn meg.
Nå venter nye tider, livet som aleneforeldre, livet med dårlig økonomi, livet med ensomhet? Jeg liker best tosomhet, men jeg vet jeg også trives i mitt eget selskap, endelig. Før var det skummelt å være aleine, nå er det ok + ok + er bedre enn ok -
Nå må jeg blogge, det har jeg ikke gjort på lenge. 2011 sto det på loggen. Har ikke hatt behov. Nå har jeg behov for å være litt offentlig, ekkelt offentlig, for dette poster jeg på fjas etterpå. Jeg trenger å si det høyt, til alle, eller til mange, for alle leser ikke dette. Jeg sier det ikke for sympatien sin del, den vil jeg ikke ha, for da blir det verre, men fordi det hjelper meg til å bevege meg ut av de triste tankene jeg har nå. Det er mange som har det mye verre enn meg. Jeg har det godt, på mange måter.
Så, statusen pr dd er: Boligjakt, lenge leve høye boligpriser og vanskelig for eneforsørgere med barn, diverse søknader til NAV, og hjem og bo på pikerommet, enn så lenge.
Pust med magen, dette går over, om en stund. Det er mange som har det verre enn meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)