Men det er mange som har det verre enn meg..

5.januar gikk han jeg bodde med og jeg fra hverandre. Et vennskapelig brudd, av den gode sorten. Ingen krangling, ingen utroskap, ingenting. Ingenting. Mens en den ene ønsker seg et barn til, større hus, og lovnader om en framtid, kan den andre bare tilby det ene, ingenting.

Nå venter nye tider, livet som aleneforeldre, livet med dårlig økonomi, livet med ensomhet? Jeg liker best tosomhet, men jeg vet jeg også trives i mitt eget selskap,  endelig. Før var det skummelt å være aleine, nå er det ok +  ok + er bedre enn ok -

Nå må jeg blogge, det har jeg ikke gjort på lenge. 2011 sto det på loggen. Har ikke hatt behov. Nå har jeg behov for å være litt offentlig, ekkelt offentlig, for dette poster jeg på fjas etterpå. Jeg trenger å si det høyt, til alle, eller til mange, for alle leser ikke dette. Jeg sier det ikke for sympatien sin del, den vil jeg ikke ha, for da blir det verre, men fordi det hjelper meg til å bevege meg ut av de triste tankene jeg har nå.  Det er mange som har det mye verre enn meg. Jeg har det godt, på mange måter.

Så, statusen pr dd er: Boligjakt, lenge leve høye boligpriser og vanskelig for eneforsørgere med barn, diverse søknader til NAV, og hjem og bo på pikerommet, enn så lenge.

Pust med magen, dette går over, om en stund. Det er mange som har det verre enn meg.