Da jeg var liten..

Ja, så kommer det. Et tilbakeblikk til barndommens glansdager. Opphavet og tanken til dette innlegget er en sak jeg leste i avisen om et barn som var blitt kvalt av et hoppestrikk, og det påfølgende kommentarfeltet fra lesere, samt en artikkel som ble postet på facebook.

Her er link til den engelske artikkelen:
http://www.nytimes.com/2011/07/19/science/19tierney.html?_r=3

Først vil jeg begynne med å si at jeg syntes er forferdelig når barn skader seg, enten det er hjemme, i skole eller barnehage. Det gjør vondt i hjertet når noen VIRKELIG skader seg og VIRKELIG får vondt. Men, det gjør også vondt i hjertet å tenke på at ALT skal være farlig.

I en ideell verden kommer barna til verden, ferdig polstret. Ingenting kan skade de, hverken hoppetau, sykkel eller en liten dam. Men altså, dette er ikke sant. Barn kan skade seg, de kan knekke armen, de kan slå seg, både her og der. Og vi, vi skal forhindre de så godt vi kan i å komme i de situasjonene der det skjer, det er vår jobb som voksne. Vi vet hva som er farlig, fordi de fleste av oss er fornuftige, og fordi vi har slått oss eller skadet oss selv da vi suste nedover bakken på sykkel, uten kontroll.

Jeg begynte å gå i skjørt og shorts som gikk over knerene da jeg var rundt 19.. Før det hadde jeg sikkert ikke gått med kortikk fra jeg ble selvbevisst mine ekstremt arrbefengte bein. Javisst var jeg forferdelig vimsete som barn, men så lekte jeg masse i steinrøyser, i fjæresteinen, jeg klatret masse i trær og jeg var generelt mye ute. Hvor mange ganger har jeg sydd eller limt i hodet? Gudene må vite, men jeg lever, og jeg har lekt! I leken har jeg knukket armen, jeg har knust tommelen, jeg har skrapt opp knærene mine, men jeg har lekt! Jeg har lekt uten at mamma og pappa har hengt over skuldrene mine og sett på tauet vi hang opp i et tre og laget slengdisse, jeg har vasset i sjøen til vannet kom over støvlene, (husker fortsatt den fantastiks følelsen).. og jeg lever.

Jeg har nok grene like mange tårer som jeg har fått skrubbsår, og vel så det, men jeg har lært, erfart og kjent på smerte. Hvorfor skal vi skjerme barn for fysisk aktivitet? Skal det være sånn at løping, sykling, bading, hoppetau, aking (the list goes on), skal være forbudt, for, det kan skje noe?

Det er ikke farlig å få skrubbsår, men det er farlig å skjermes fra virkligheten, som av og til består av brune knær med plaster på, og klissvåte støvler.

Have a good one!