Den mørke passasjer

Av og til får jeg besøk. Ofte om natten, eller når jeg er sliten. Når du kommer brister hjertet mitt, og jeg fryser, og jeg huttrer,  og jeg gråter. Du er ikke velkommen.

Jeg pleier være god på å rydde deg bort. Men ikke om natten. Når du kommer får sjelen sår, jeg skjelver, jeg svetter, jeg brenner, og jeg gråter. Du er ikke velkommen.

Du pleier være borte lenge av gangen. Men nå er du her om natten. Når du kommer svir det i øynene, det tjukner i halsen, det trommer i ørene, og jeg gråter. Du er ikke velkommen.

Du ber meg om å gi opp de gode tankene. Når du er her om natten. Og jeg gjør det eneste jeg kan. Skriver. Og du forsvinner. I saltet, i drømmene, i brannen. Du er ikke velkommen.

Insomnia

Det hadde ligget i luften lenge, det var til å ta og føle på, dette fæle som snart skulle hende. Vi visste det begge, at snart skulle det skje, det unevnelige.

Jeg unngikk lenge og si det, de tre små ordene jeg ønsket å høre. Du måtte bare si de først, men det var ordtørke. Jeg sa ingenting. I visshet om utfallet. I visshet om jeg snart ville bli alene. Miste deg, hjemmet mitt, men værst av alt, barnet mitt. Tanken får tårene til å strømme. Jeg orker ikke.

Nyttårsaften ble det klart. Nyttårskysset var tomt for ord. Jeg gikk hjem. Hjertet hamret, hodet dunket. Migrene. Slitne øyne så seg i speile. Jeg sa det høyt. "Det er slutt" .

Jeg la meg. Du ringte. Du kom hjem. Gleden steg. Velger du likevel meg? Du hadde gått hjem til en kompis, festen var avlyst. Du kom hjem. Jeg kjente det stakk. Jeg var ikke førstevalg. Tårene fylte øynene, og jeg visste. Det er slutt.

Jeg ser på klokken. 04.15. Tanker om det som en gang var oss surrer rundt i hodet. Slipper ikke taket. Jeg kjenner på den, sorgen som innimellom griper om meg, klemmer luften ut av meg, og holder. Så slipper den. Og samtidig triller tårene. I den store sengen ligger det bare én. Barnesengen er tom. Det er bare meg. Jeg har ikke migrene lengre.

Er det lov å banne, bare litt?

Jeg gjør det uansett, banner litt altså! Fy faen! Jeg er så stolt av meg selv!


Vet du hva? Jeg har det faktisk veldig bra om dagene! Det syntes jeg er tipp topp tommel opp. Altså, etter alt å dømme skulle jo livet vært relativt grått og trist, men nei, det er relativt turkist og rosa, litt gult og grønt, fargerikt. (Ja, dette var en liten oppramsing av farger Mari og jeg skal ha i jentehuset).


Altså, siden det relativt udramatiske samlivsbruddet har det skjedd en del. Mari og jeg overtar snart jentehuset vårt, det er vår og all is good. Bare for å avkrefte, det er IKKE noe mann på gang, bare en følelse av selvstendighet, stolthet og generell glede. Livet har for min del ikke alltid vært en dans på roser, så det at jeg klarer meg så bra nå, gjør at jeg blir ekstra glad. Jeg er sterk!


Min livsfilosofi, "Det ordner deg" henger godt sammen med min andre livsfiolosofi "Det går fint", med trykk på ordet "Det". Nå er det så innarbeidet at jeg tror på det, fullt ut. For det gjør faktisk det, det ordner seg og det går fint. Ja vel, så kan det butte i mot, men man gjør noe aktiv selv, går inn for at dette skal jeg klare. Det er nok av de som graver seg ned i sorg og elendighet, bader i selvmedlidenhet og tror at livet er over bare fordi noe er kjipt. Jeg har vært der selv jeg, det var drit! Men nå, nå går det pokker meg bra. På tross av at vinterblekheten er på sitt værste, jeg har hostet og harket i fjorten dager, og jeg hadde noen dager der jeg så ut som jeg var kommet i puberteten igjen, føler jeg meg uforskammet fin! Er ikke det flott?


Livet ser lyst ut syntes jeg. På tross av at jeg på standup var en av de enste som svarte ja på spørsmålet "Er det noen mellom 30 og 40 her?" (Den stakk litt).


Så god påske til alle kjekke, flotte mennesker! Husk, over skyene er himmelen alltid blå, selv om du bor på Vestlandet!

Men det er mange som har det verre enn meg..

5.januar gikk han jeg bodde med og jeg fra hverandre. Et vennskapelig brudd, av den gode sorten. Ingen krangling, ingen utroskap, ingenting. Ingenting. Mens en den ene ønsker seg et barn til, større hus, og lovnader om en framtid, kan den andre bare tilby det ene, ingenting.

Nå venter nye tider, livet som aleneforeldre, livet med dårlig økonomi, livet med ensomhet? Jeg liker best tosomhet, men jeg vet jeg også trives i mitt eget selskap,  endelig. Før var det skummelt å være aleine, nå er det ok +  ok + er bedre enn ok -

Nå må jeg blogge, det har jeg ikke gjort på lenge. 2011 sto det på loggen. Har ikke hatt behov. Nå har jeg behov for å være litt offentlig, ekkelt offentlig, for dette poster jeg på fjas etterpå. Jeg trenger å si det høyt, til alle, eller til mange, for alle leser ikke dette. Jeg sier det ikke for sympatien sin del, den vil jeg ikke ha, for da blir det verre, men fordi det hjelper meg til å bevege meg ut av de triste tankene jeg har nå.  Det er mange som har det mye verre enn meg. Jeg har det godt, på mange måter.

Så, statusen pr dd er: Boligjakt, lenge leve høye boligpriser og vanskelig for eneforsørgere med barn, diverse søknader til NAV, og hjem og bo på pikerommet, enn så lenge.

Pust med magen, dette går over, om en stund. Det er mange som har det verre enn meg.

"Men puppene mine får du aldri.."

Må begynne med å si at dette bildet IKKE er av meg.

Her kommer det, et innlegg om kroppens to attributter, puppene. Puppene mine er nå nedgradert til fòringsstasjon. De har luftet seg både på kafé, i bilen og på ammerom i diverse kjøpesenter. Alle mannfolk i familien har sett puppene mine, og vet du hva, det føles helt naturlig.

I disse amme eller ikke diskusjonstider, må jeg slenge meg med på debatten. Norge er i visst på toppen når det kommer til amming, og det syntes jeg er mer enn flott! Melken vi produserer selv, er det beste den lille kan få i seg, dermed er det vel hevet over en hver tvil. Hvis man får det til, bør man amme.

Jeg gruet meg faktisk mer til ammingen enn selve fødselen, og var veldig bekymret for å ikke få det til. Jeg ønsket jo det beste for lille Mari. Det skulle vise seg at ammingen kom til å bli et problem også. Da jeg satt å hylgrein med dype sprekker i begge brystvortene, da var ammingen et problem. At ammingen ble så vond, var fullt og helt min egen feil. Mari sugde ikke helt rett, og jeg lot henne gjøre det. Dermed var det igang.

Etter fire dager hvor brystvortene bare ble verre og verre kom min private ammehjelp, Marielle, til unnsetning. Med veiledning og trøstende ord viste hun meg hva som måtte gjøres. Likevel tok det tre uker før ammingen gikk som en lek, og nå er det nesten så jeg bare kan slenge ut puppene og Mari finner frem helt av seg selv.

Jeg bet altså tennene sammen, grein en god slump, og ammet, selv om det på en måte var vondere enn å føde, og nå er smerten glemt. Takk og lov.

Jeg velger å skrive om dette, for jeg vet at enkelte tror at amming er lett for alle andre enn seg selv, men det er det altså ikke. Det er mange som sliter med ammingen, det er mange som syntes det gjør vondt, og alle blir mer eller mindre sår. Det er så viktig å tørre snakke om sånne ting, og det er like viktig å spørre om hjelp. Jeg sendte mail til Ammehjelpen, hvor jeg fikk et langt og utfyllende svar, og jeg hadde en lang samtale med jordmoren jeg gikk til i forkant av fødselen. Det hjalp, både å sette ord på det, og å få små tips og råd.

Nå er det et nytt problem i puppeverden, jeg har klart å pådra meg tilstoppede melkeganger. Smertefullt? JA! Nå må jeg opp hver tredje time for å pumpe, hver andre på dagtid, slik at jeg ikke får brystbetennelse. Det skal alltid være noe, men jeg gir ikke opp ammingen, og jeg har lite og ingen respekt for folk som ikke ammer fordi de er redd for puppene sine. Tenk som meg, jeg ønsker meg en oppløftning til 40 årsdagen ;o)

Tilslutt, det er ingen skam å ikke amme hvis man ikke får det til. Jeg vet enkelte virkelig prøver, men må svelge kameler og innse at det ikke går, det er HELT greit.

Ha en fin natt.. Nå skal jeg sove litt før Maris lille koldtbord atter en gang skal tømmes..

Fra gammelt til "nytt"?

Stilig? Kanskje ikke helt din stil? Hehe. Lørdag var mamma og jeg på loppemarked. Det var i kjent loppestil, mye drit, men noen skatter også! Var en god del teakmøbler jeg kunne tenke meg, men har desverre ikke lagringsplass, så vi får vente til jul med de helt stor loppekjøpene. Bildet over er brodert. Bare elsker fargene i det! Skikkelig fint. Ganske stort er det også. Dette blir perfekt i gangen vår i nye leiligheten. Passer perfekt med fargene i Pappelina matten jeg skal ha i gangen gjør det også!

Denne lysestaken er det Dag-Erik som har bidratt med i husholdningen. Da jeg flyttet inn her sto den på gulvet i stuen, med et utent lys i... Siden den tid har det blitt hengt på veggen, og vi har brent masse lys, men nå var det altså på tide med en liten forandring. Jeg er ikke spesielt glad i brun, rustikk stil. Fint hos andre, men ikke hos meg.

Maling pågår. Fururammen på bildet trengte hele seks strøk, Trakk maling som en svamp. Lysestaken som er i metall trengte bare tre strøk. Prøvde å løsne rammen fra broderiet, slik at det skulle bli lettere og male, men bakstykket var stiftet fast opp og i mente, så ble maskeringstape. Funket fint det!

"Ny'" lysestake, hvit og fin.

TADA! Elsker det!

Hver sin smak, jada, men dette er bare så coolt!

Bullor?

Min mann har gjort avtale med noen kompiser, ingen kake, snop, brus, chips osv på en måned. Kjekt for han det, men ikke så kjekt for meg når han ser på meg som en tomsing når jeg vil ha noe godt! Prøvde foreslå "sunne" boller, men nei.

Dagen etter ble det boller likevel, og de ble godt mottatt. De er fantastisk gode og inneholder lite sukker, grovt mel og tørkede frukter!

For ca 15 boller:

3,5 dl lettmelk
1 pk gjær
70 g margarin
300 g grovt mel
300 g hvetemel (må sikkert bruke mer)..
1 ts kardemomme
1 ts kanel
1 ts salt
50 g rosiner
50 g aprikos
100 g hakkede mandler
1 pære (det var det jeg hadde)..

Ja, så lager man gjærdeig slik man pleier. Syntes det er veldig greit å blande det gjæren ut i vesken. Har erfart at resultatet blir best da.

Deretter, tilsett alt det tørre og rosiner/frukt/nøtter.

Når man erstatter hvetemel med grovt mel blir deigen ofte klissete, derfor tilsetter jeg litt mer hvetemel, slik at deigen blir lettere å jobbe med. Bare pass på å ikke tilsette for mye. Da blir det tørt..

Heves i 45-60 minutter. Stekes på 200 grader i 10-15minutter!

Server med brunost, hvitost, syltetøy og en god kopp kaffe!

Ha en fin søndag!