Det hadde ligget i luften lenge, det var til å ta og føle på, dette fæle som snart skulle hende. Vi visste det begge, at snart skulle det skje, det unevnelige.
Jeg unngikk lenge og si det, de tre små ordene jeg ønsket å høre. Du måtte bare si de først, men det var ordtørke. Jeg sa ingenting. I visshet om utfallet. I visshet om jeg snart ville bli alene. Miste deg, hjemmet mitt, men værst av alt, barnet mitt. Tanken får tårene til å strømme. Jeg orker ikke.
Nyttårsaften ble det klart. Nyttårskysset var tomt for ord. Jeg gikk hjem. Hjertet hamret, hodet dunket. Migrene. Slitne øyne så seg i speile. Jeg sa det høyt. "Det er slutt" .
Jeg la meg. Du ringte. Du kom hjem. Gleden steg. Velger du likevel meg? Du hadde gått hjem til en kompis, festen var avlyst. Du kom hjem. Jeg kjente det stakk. Jeg var ikke førstevalg. Tårene fylte øynene, og jeg visste. Det er slutt.
Jeg ser på klokken. 04.15. Tanker om det som en gang var oss surrer rundt i hodet. Slipper ikke taket. Jeg kjenner på den, sorgen som innimellom griper om meg, klemmer luften ut av meg, og holder. Så slipper den. Og samtidig triller tårene. I den store sengen ligger det bare én. Barnesengen er tom. Det er bare meg. Jeg har ikke migrene lengre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar